Logg inn til Tillitsvalgtportalen
Søk på: OSS Fagforbundet.no

Styringsrett og slett

- Det er på tide å sko seg til et klimaskiftet i norsk arbeidsliv – og forberede seg til møte med mer aggressive arbeidsgivere, skriver Asbjørn Wahl i denne kommentaren om arbeidsgivers styringsrett.

Illustrasjon (Foto: Trude Tjensvoll)

 

Styringsretten har kommet på dagsordenen igjen i norsk arbeidsliv. Det er ikke noe nytt, for kampen om styringsretten har spilt en sentral rolle i fagbevegelsens historie. Det er imidlertid lenge sia det har vært særlig diskusjon om denne retten nå. Den berører noe av det aller helligste i den kapitalistiske samfunnsmodellen, nemlig den private eiendomsretten og eiers, eller arbeidsgivers, rett til å organisere og styre arbeidet.

Asbjørn Wahl, daglig leder, For Velferdsstaten.

Det nye og overraskende nå er at det ikke er de private arbeidsgivernes organisasjoner, men kommunenes interesseorganisasjon, KS, som går i spissen for å svekke fagorganisasjonenes innflytelse i arbeidslivet til fordel for en styrking av arbeidsgivernes styringsrett. Det skjer i den pågående striden omkring lærernes arbeidstid.

Det var særlig i den radikale fase omkring 1920 at fagbevegelsen her i landet gikk til angrep på styringsretten, eller retten til å lede og fordele arbeidet, som det het. De krevde innflytelse på styringen av bedriftene. Dette ble sett på som begynnelsen på en langsiktig kamp for sosialisering av produksjonsmidlene. Det ble imidlertid mer retorikk enn realiteter, og arbeidsgiverne beholdt stort sett sin rett.

Etter hvert som forholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere utover på 1930-tallet utviklet seg til en stillingskrig, der ingen klarte å påføre den andre part noe avgjørende nederlag, forandret tonen seg. Og da det historiske kompromiss mellom arbeid og kapital ble inngått, i Norge rent konkret med Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) i 1935, var fagbevegelsens anerkjennelse av arbeidsgivernes styringsrett et avgjørende element. I bytte måtte arbeidsgiverne anerkjenne fagbevegelsen som de ansattes representanter.

Styringsretten har imidlertid aldri gjeldt uavkortet og ubegrenset. Demokratiseringen i arbeidslivet har nettopp dreid seg om at arbeidstakerne har fått økt innflytelse over sine egne arbeidsbetingelser, nødvendigvis gjennom begrensning av arbeidsgivers styringsrett. Det har skjedd gjennom både lov- og avtaleverket, og ble faktisk en bærebjelke i den såkalte nordiske modellen.

Forhandlingsrett, medbestemmelse, medvirkning, rett til informasjon og innsyn dreier seg alt sammen om at arbeidstakerne skal ha rett til å påvirke egne arbeidsforhold. Moderne organisasjons- og ledelsesformer tok dette inn over seg, blant annet gjennom at tidligere autoritære kommandostrukturer ble avløst av ledelsesformer preget av motivasjon, tillit, medvirkning og økende grad av kontroll over eget arbeid.

Når krav om styrking av arbeidsgivers styringsrett nå har kommet til heder og verdighet igjen, innevarsler det derfor en kvalitativ endring i arbeidslivet. Det avspeiler en situasjon der fagbevegelsen internasjonalt er presset på defensiven. KS sitt krav representerer dermed både et forsøk på å svekke fagbevegelsen, og et alvorlig anslag mot den norske velferdsmodellen.

Hos KS blir nå ”god ledelse” satt lik økt styringsrett. Kombinert med nye, amerikaniserte organisasjons- og ledelsesformer som Human Resource Management (HR, og hard HR), Lean production, målstyring og New Public Management representerer dette et omslag. Gjennom standardiserte arbeidsformer og økende kontrollregimer er det ikke bare samlebåndets arbeidstakere som rammes av dette, men nå også i økende grad ”åndens arbeid” – både i skole, helse og omsorg og sosialt arbeid. Det er på tide å sko seg til dette klimaskiftet i norsk arbeidsliv – og forberede seg til møte med mer aggressive arbeidsgivere.

Tema

Tips en venn

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


Del

Til toppen