Logg inn til Tillitsvalgtportalen
Søk på: OSS Fagforbundet.no

Vi er ikke aktivister, vi er medmennesker

Det er minus 28 grader og vi står utenfor ankomstsenteret for flyktninger i Kirkenes. Vi venter på en ung afghansk flyktning som er blant dem som har fått beskjed om at de skal tilbake til Russland. Men først skal han få være med hjem til Merete Nordhus

Merete Nordhus gir "Ashraf" et pusterom i tilværelsen på flyktningemottaket. (Foto: Kari-Sofie Jenssen)

 

Merete Nordhus er sykepleier og medlem i Fagforbundet. Det er sammen med henne vi venter på «Ashraf». Han ønsker ikke å oppgi sitt egentlige navn fordi han er bekymret for hvilke konsekvenser dette intervjuet kan få senere.

Reddet en familie

Mens vi venter på Ashraf forteller Merete om den første og eneste gangen hun har blitt arrestert.
– Opplevelsen var helt surrealistisk. Jeg måtte kle av meg alle klærne, sette meg ned på huk – og hoste. De sa det var vanlig prosedyre, men det føltes veldig nedverdigende. Venninna mi lurte på hva politiet trodde jeg skjulte bak der, en asylsøker?
Hun ble arrestert sammen med to andre, da hun prøvde å kjøre en syrisk familie til kirkeasyl i Kirkenes. De ble stoppet av politiet før de kom så langt. Familien sto for tur til å bli uttransportert fra Norge til Russland.
– For meg var det viktigste å få familien bort. Det var ikke planlagt, jeg handlet på impuls. Nå er familien på et annet mottak og er lovet ny vurdering av saken sin. Familien fra Syria hadde vært fire dager i Russland på falskt visum. De valgte denne ruta, og ikke over Middelhavet på grunn av ungenes sikkerhet, forteller Merete.

Medmenneske

Merete Nordhus bor i Kirkenes. Hun har brukt Facebook til å samle inn varme klær og penger som hun har hatt med seg til Nikkel og møtt flyktninger flere ganger.
– Det ble noen turer. Flyktningene var ikke kledd for vinterkulda. I Russland fikk de ingenting, alt måtte kjøpes. Jeg brukte de innsamlede pengene til å kjøpe mat til dem og melk til ungene.
Sykepleier Nordhus forteller at hun alltid har vært en person som ønsker å hjelpe andre. Hun vet at ikke alle som kommer over grensa kan bli i Norge. Det er helt greit for henne, men det er måten flyktningene blir behandlet på, hun ikke kan godta.
– Alle må få behandla saken sin individuelt og på en ordentlig måte. Folk settes på en buss, får en matpakke og så: Ha det bra! Det virker som det er lite gjennomtenkt fra regjeringas side. Det er alle ungene her som gjør at jeg blir så bekymra. Jeg er mor sjøl, og da er det lett å sette seg inn i hvordan folk har det. Hvis jeg hadde vært på flukt med mine barn, ville jeg satt stor pris på at noen brydde seg og ville hjelpe oss.

Bodde privat

Ashraf har vært i Norge i tre måneder, og bodde på et mottak i Lofoten. Det vil si, etter kort tid ble han invitert til å bo privat hos en familie. For kort tid siden kom politiet og henta han til ankomstmottaket i Finnmark, for uttransportering. Siden Russland nå ikke tar imot flere flyktninger, er uttransporteringen foreløpig stoppet og Ashraf er her fortsatt. På mottaket er det to dusjer på femti personer og ikke nok varmt vann til alle. Det er heller ikke mulig å få vasket klær. I dag skal Ashraf få en varm dusj, låne vaskemaskin og få middag hjemme hos Merete Nordhus.

Student i Russland

Ashraf får ikke bli i Norge, det har han fått beskjed om. Han hadde vært i Russland i to år på studentvisum, da han bestemte seg for å dra til Norge. Livet var vanskelig i Russland, så da ryktene begynte å gå om at det var mulig å komme seg til Norge, dro han. Å reise tilbake til Afghanistan er ikke noe alternativ, der drepes folk daglig av Taliban. Det var derfor han flyktet derfra. Ashraf har bodd ni dager i transittmottaket, hvor meningen er at de kun skal to-tre dager (UDI). Han forteller at folk er kalde og sultne der. Men nordmenn har han bare godt å si om, til og med politiet.

– Har du opplevd det russiske politiet, forstår du hvor bra det norske er. De gjør bare det de får beskjed om. Jeg vet jeg må tilbake til Russland, og så til Afghanistan. Studentvisumet mitt i Russland er opphevet. De vil sende meg videre, og sannsynligvis må jeg i fengsel i to til fem år hvor jeg må jobbe for å få penger til å reise tilbake til Afghanistan. Russerne betaler ikke reisa, sier han. Han legger til at i hjemlandet har han to muligheter; bli en del av Taliban eller bli drept av dem.

 

 

Utenrikspolitisk viktig

Ordfører Rune Rafaelsen mener at det som skjer ved Storskog, grensa mellom Norge og Russland, er kanskje det viktigste i norsk utenrikspolitikk om dagen.

– Russland er en komplisert og krevende nabo. De er ikke som oss, tenker ikke som oss. Det er viktig å ha kunnskap om dem, slik vi har fått her gjennom årelangt samarbeid. Mye av det regjeringa har gjort til nå har gått for fort. De har ikke hatt kontroll, mener Rafaelsen.

Han holder regjeringa ansvarlig og understreker at politiet ikke har gjort noe galt.

– Når vi hører at uttransporteringa har stoppet opp på grunn av forkjølelse eller at de har mangla busser, så skjønner vi at det er helt andre årsaker, sier han.

Politiinfisert grense

I Sør-Varanger kommune bor det ca 10 000 mennesker. Over Storskog kom det mer enn 5 500 asylsøkere i løpet av 2015. Med så stor tilstrømming skaper dette selvfølgelig store utfordringer for et lite lokalsamfunn.

– Denne grensa har vært preget av folk til folk-samarbeid, det har vært ei myk grense. Folket her har grensebeboerbevis og kan bevege seg fritt. Nå er grensa blitt politisert, eller skal vi si politiinfisert. For oss er det viktig å få tilbake roen i lokalsamfunnet, sier en alvorlig ordfører.

Ordfører Rafaelsen ønsker et enda tettere samarbeid med Russland. Han forteller at det omsettes for 1,7 milliarder kroner årlig i knytta til Russland-samarbeidet. Han mener også at et godt forhold til Russland er viktig.

Ro og samhandling

Ordføreren mener det viktigste er å få ro ved grensa. Dette er en yttergrense for Schengen, og normalt sett må man ha Schengen-visum. Han mener det er de reglene som må følges, men folk må behandles med respekt og medmenneskelighet.

– Man kan ikke skysse folk ut i en buss i minus 30 grader, uten mat og penger. Man gjør ikke sånt, det forstår alle. Det er et paradoks, vi har nordmenn ved Middelhavet som redder mennesker og gjør en kjempeinnsats og blir berømmet. Her i Kirkenes har folk prøvd å hjelpe barnefamilier og blitt arrestert og satt på glattcelle.

Ordfører Rafaelsen er klar på at lille Kirkenes ikke kan fortsette å ta imot flere hundre flyktninger om dagen.

– Som jeg skrev i et brev til Erna Solberg – må folk som har bodd i Russland i mange år, jobba og levd der, ut av Norge. Det må skje på en verdig måte. Vi må ha bedre saksbehandling for enkeltmennesker så folk slipper å søke kirkeasyl. Nå skapes det desperasjon blant enkeltmennesker, det er ikke veien å gå, sier ordføreren.

Alle har russisk nabo

Rune Rafaelsen mener kunnskap om Russland er avgjørende. I Sør-Varanger er det tverrpolitisk enighet om hvordan samarbeidet med nabolandet skal være. Han er redd for at en klønete håndtering vil ødelegge det gode forholdet til Russland, som har blitt bygget opp gjennom mange år.

– Jeg tror jo at folk kan ha gode liv i Russland, men det er ikke dermed sagt at de har velfungerende asylpolitikk. Det vil si, det vet jeg at de ikke har, sier han.

Ifølge Rafaelsen finnes det anslagsvis tre-fire millioner uregistrerte personer i Russland.

– Disse personene kunne ha endt opp ved den russisk-norske grensa, da kan du sjøl tenke deg. Vi må ha kontroll og fasthet, men vi må løse dette bedre enn vi har gjort til nå. Vi må beholde roen, avslutter Rafaelsen.

Nøkkelord

Tema

Tips en venn

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


Del

Til toppen